Fredag nat opdagere en journalist fra norske NRK, at bag historien om det værste massemord i Norge i nyere tid, som han har arbejdet på hele dagen og natten, der er hans gamle skolekammerat Anders Behring Breivik.
Jeg husker en varm forsommerkveld på Hvasser i 1994: avslutning for klasse 9A på Ris ungdomsskole. Vi var på en holme i skjærgården utenfor Tjøme. Skolen hadde stilt med store telt. Noen hadde stilt hyttetomta til disposisjon. Vi grillet pølser og pinnebrød på bål. Vi var lykkelige over at 9 års skolegang var over. Følte oss som en sammensveiset gjeng. Hadde opplevd så mye sammen; smugdrikking på fritidsklubben. Slitt ut lærervikarer. Vært på fest hjemme hos hverandre. Utpå natten forsvant noen for å kline i buskene. Anders Behring Breivik var en av oss den natten.
Anders Behring Breivik er, såvidt jeg kan vurdere det, dessverre ikke sinnsyk. Det hadde gjort alt så mye enklere om han var det. Bildet av den gale tempelridderen, ruset på steroider, er egnet til å selge aviser. Det hadde skapt en behagelig avstand mellom ham og oss om det var slik.
Men ingenting jeg vet om ham fra de årene jeg kjente ham, eller det jeg siden har lest i hans såkalte manifest, peker mot at han er gal eller forstyrret.
Tvert i mot. Jeg sitter med et inntrykk av ham som iskaldt og intelligent beregnende. Alt som har skjedd etter at bomben gikk av klokken 15.26 fredag ettermiddag har skjedd etter hans plan. Min største frykt nå er at han fortsatt spiller oss - mediene, opinionen - som et piano.
Læs mere på NRK...
